tirsdag 2. september 2014

Vekestart veke 36

Det har stått om store barn og små barn, og bekymringar både her og der i det siste. Eg har lese om det både hos Lammelårtanker og Trompetene og hverdagen. Og det har stått i aviser Kjære storbarnsforeldre.
Eg har to store, kjekke tenåringssoner(eg veit det, for eg har oppdratt dei!). Eg skriv ikkje så mykje om kva dei seier eller gjer, det passar seg liksom ikkje, verken for meg eller dei. Eg er stolt av dei, eg skjenner litt på dei, minner om lekser, innetider, kleskift, forventar støvsuging av trapper og oppmøte i familieselskap. Men naturlegvis er eg bekymra, det er vel ein del av livet som mor? Å bekymre seg er kanskje prisen for å vere glad i nokon?
Hjerte

Eg har ingen vanskar med å forstå småbarnsforeldre sine bekmringar over lite nattesøvn, kva ungen et eller ikkje, trassalder, barnehagestart eller kontantstøttevalet. Eg har jo vore der, og eg var bekymra, av heile hjartet og seint og tidleg. «Er han seint med språket, klarer han finne seg til rette i barnehagen, vil det gå bra?» Men eg var ikkje berre bekymra! Heldigvis! Eg har bygd massevis av legotårn og lest metervis med bøker utan å bekymre meg! Vi er alle på den staden vi er i livet, vi ser det som er oss nærast. Det er bra også, det ville vore slitsomt å ta bekymringa over tenåringar som testar grensene, samtidig som ein skal ta kampen med ein toåring om å lære seg betydninga av nei.

Men eg er jo bekymra no og. Finn dei seg til rette på videregåande? Har dei vener? Og kven er desse venene? Kan eg stole på dei? Huska dei mat til lunsj? Kvar er dei?! (det er den vanlegste bekymringa) Søv dei nok? Gjer dei lekser?
Eg kan ikkje følgje dei på skulen, hente dei etter skuletid, snakke med læraren og få vite korleis dagen har vore. Igrunnen ønskjer eg ikkje å gjere det heller. Eg ser fordelen med at dei klarer seg meir og meir sjølv, eg syns det er stas at dei har vener å finne på ting saman med. Eg likar at dei gjer lekser utan meg som kontrollør. Eg og mannen har meir tid til å vere kjærestar når vi får meir eigentid. Eg øver på å sleppe tenåringane laus, la dei ta eigne val og gjere sine eigne erfaringar. Min eldste er snart 18, han er russ iår... Den andre er 190 og har langt hår, eg når ikkje til skuldrene på han heller. Dei gjev meg liten grunn til å tru at dei ikkje klarer å ta gode val sjølv. Kanskje er eg naiv, men eg stolar på dei!

Likevel er eg litt bekymra.... Akkurat som når dei var små, fortel dei lite om livet og kvardagen. Det er mykje grynting, mumling, halve svar, svevande svar, masse tull og tøv når eg spør. Dei sorterer og filtrerar kva eg får vite. Eg vil dei det beste, eg vil gje dei av mine erfaringar, men som då eg var 18 eller deromkring, vil dei gjere erfaringane sjølv! Og eg prøvar la dei ha den fridommen! Eg snur av og til ryggen til, sjølv om dei syklar utan hjelm. Eg har lært dei mykje, men no må dei meir og meir ta ansvar for eige liv og helse. Eg kan kome med råd om kva ein bør ete, men eg har ikkje smurt matpakkene på mange år. Grovt brød med nugatti er vel betre enn bollar og potetgull, lell? Eg har lært dei om ullklær, no må dei ta dei fram sjølv og dei lærer faktisk av erfaringar med å fryse! (men av og til klarer eg ikkje halde meg, og spør eller sender ei melding og spør om dei har huska ditt eller datt…og får til svar at JAAA!)

Eg likar sjå innom romma deira før natta kjem, søv dei, er det noko dei lurer på? Har dei alt klart til i morgon? Treng dei kanskje eit ullteppe? Det er mykje omsorg i bekymring, iallfall om den ikkje får overtaket!

På same tid eg er dotter, eg har foreldre som enno følgjer med og vil meg det beste. Som vil vite, som passar på, som prøvar å gje råd. Eg er heldig og rik! Men eg blir aldri ferdig med å vere barn, eg vil bestemme sjølv.
Og i helga fekk vi overraskande besøk av mamma og pappa!
Då måtte vi ha lang og triveleg frukost.

Men kjærleiken, det er vel den som gjer at vi bekymrar oss?

Foreldrenes kjærlighet


Barns kjærlighet til sine foreldre 

er den sterkeste, den mest kompromissløse 

kjærligheten på jorden 

Men den er kortvarig, 

Og den dør langsomt ut, 

etter hvert som barna vokser til 

Ja, ja, ja, ja … den gjør bare det, den dør ..

Men foreldrenes kjærlighet er 

en kjærlighet som aldri slukner ut, 

den bare vokser og vokser, 

selv når foreldrene dør, 

fortsetter den å brenne, 

inne i barna, 

En lav umerkelig flamme som aldri slukner

Og selv når barna dør, 

fortsetter den å spre seg 

gjennom nye slekter 

som en sol som brer seg ut 

til de ytterste stjerner.

Stein Mehren


God veke til deg! Med bekymringane du har, livet, kjærleiken -og kanskje saknet? Eg trur det blir stille i huset når dei er ute av huset....og då saknar eg kanskje dei daglege bekymringane? Eller vil det kome nye?


6 kommentarer:

  1. Bra skrevet!!! takk for linken, har linket tilbake) Jeg ser at innfallsvinkelen til å skrive om livet med ungdommen må skrives på generelt grunnlag og ikke personlig. Jeg kan ikke utlevere den ene eller andres "problemer" eller utfordringer, om nattefyll og personlige problemer i bloggen min. Det er selvfølgelig masse jeg kunne skrevet om, men det kan være greit å skrive om generelle ting tenker jeg. Sånn sett er det faktisk lettere å skrive om de små barna. Jeg ser også at det vil bli ut i fra min bekymringsvinkel, hva JEG tenker er bekymringsfullt og hva JEG erfarer er greit ut i fra hva jeg tenker mine ungdommer er modne nok til å gjøre. Her blir det jo mye individualitet. Nå mener jeg ikke å bare skrive om bekymringer, hehe.. men det blir fort det man trekker frem. Skal prøve å få frem herligheten i ungdommene også:) Etter å ha lest "Kjære storbarnsforeldre" tenker jeg at vi er ikke helt der at vi har erfaring på katastrofe- områdene ennå. Barna her leser bloggen min og jeg får raskt høre det om jeg har beveget meg over i deres aura, og de vil ikke utleveres på alle måte. Forståelig nok. Nei det kommer nok ikke til å bli de mest groteske avsløringene på bloggen min, og jeg kommer heller ikke til å utlevere noen av ungdommene våre på en veldig intim måte, men å ta opp generelle problemstillinger kan være matnyttig nok, innenfor normalområdet kan man også komme med en del nyttig. Jeg ser at som forholdsvis ung tenåringsmamma, jeg er 38 og eldste i flokken her er 19, så har jeg masse å hente.. jeg skulle gjerne ønske meg en blogg med tips om både det ene og det andre... Håper vi finner flere storforeldreblogger fremover. Gøy å kunne dele noe av det. Jeg husker jeg fant bloggen din og innlegget ditt om "øvelseskjøring", da la jeg deg til bloggrullen umiddelbart. Fint å finne noen som har store barn også!
    Flott innlegg, ha en fin uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord! Og link :) Det må da finnes flere storforeldreblogger? Vi får lete og tipse hverandre! Med både små og store har vel du noen år med øvelseskjøring foran deg… Her skal eldstemann på biltur(sitte på) med kompis i helga, jeg bekymrer meg! Men livet er mer enn bekynringer, heldigvis :)

      Slett
  2. Så fint!;) guttene dine er heldige som har en slik klok mor. Det var veldig fint å følge tankene dine her. (Og ang den "Kjære Storebarnsforeldre"-kronikken, Viktog budskap, treffende poenger, men trenger man å harselere med det eksisterende for å få frem poenget?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord! Spørs om ungene syns jeg er så klok da, men det er vle slik det skal være…. Og enig, hvorfor harselerer!? det er reelt for den som står midt i det!

      Slett
  3. Kan godt være du har rett i at bekymring er prisen for kjærlighet, det har jeg ikke tenkt på før.

    En gang mor - alltid mor
    En gang datter - alltid datter

    Det er iallfall sikkert.

    SvarSlett